AMBULANSE-FØLING

Natt til søndag 6. mai hadde jeg ambulanse-føling. Det innebærer følgende:

** Først passer du på å ta dobbelt nattose med insulin. Siden nattdosen i utgangspunktet er stor, har du nå ekstremt mye insulin i kroppen.

** Så går du og legger deg, glad ogf fornøyd mens du aner fred og ingen fare.

** Mellom to og tre timer senere, gjør den høye insulinmengden seg for alvor gjeldende.

** Du begynner å snorke, noe du ellers aldri gjør. Grunnen er at kroppen din nå er ordentlig forvirra, mer og mer går i ball. For eksempel er ikke luftveiene skikkelig åpne, det er derfor du snorker så kraftig.

** Kona di våkner. Hun prøver å vekke deg fordi hun tror du drømmer stygt. Det baserer hun ikke først og fremst på snorkeingen, men på de unkontrollerte arm- og beinbevegelsene dine. Kramper, kan vi kalle dette.

** Kona di oppnår ingen kontakt, selv om hun nærmest roper til deg. Kona skjønner at noe er alvorlig galt.

** Hun kobler dette til diabetesen din. I og med at hun aldri har sett deg med en føling du ikke selv har kunnet kontrollere før, og i og med at det ikke er mulig å få kontakt med deg fordi du er i en slags bevisstløs tilstand, ringer hun 113.

** 113 tar av røret og sier: God kveld, eller God natt, det er 113. Kona forklarer så godt hun kan dramaet som utspiller seg i Hunsrødlia 32 denne natten. Imens ligger du og snorker, vrir seg i kramper og svetter i strie strømmer. Snart er sengen et basseng av svette.

** 113 sender ut en ambulanse. For kona virker det som en lang stund før de kommer, men egentlig skjer det fort.

** Kona har klart å åpne luftveiene dine og sitter med hodet ditt, sterkt bakoverbøyd, i fanget sitt i det to ambulansedamer ankommer.

** De måler blodsukkeret ditt, påstår at det er 0,8 og gir deg en algs glukoseblanding som går rett i fletta. Endelig begynner det å skje positive ting i kroppen din. Den intravenøse sukkerbomben er å betrakte som motgift mot alt det overflødige insulinet du har fått i deg.

** Prosessej fra å væer i insulin"helvetet" til å komme tilbake til den virkelige verden, er noe av det rareste man kan oppleve. Det er en glidende overgang og en stund er du ikke riktig sikker på hvilken verden du er i. En stund står du med halvparten av tankene og bevisstheten din i hver verden. Jo mer sukker som trår i kraft i kroppens celler, jo sterkere blir fotfeste i den virkelige verden. Sakte, usikkert og litt motvillig slipper insulin"helvetet" taket.

** På et gitt tidspunkt forstår du: A-ha! Det har skjedd! Det har virkelig skjedd! Det som ikke har skjedd på over 10 år nå, det har skjedd! Du har hatt en gigantisk føling! Og de to damene som står der ved siden av sengen din, i røde og gule uniformer, det er amulansedamer.

** Damene påstår at sukkerblandingen de har sprøytet inn i armen din har gott deg et blodsukker på 5,8. Men den blandingen er en bombe, forklarer de. Snart vil virkningen gi seg. Derfor må du drikke melk og spise skive med honning. Derfor gjør du det. Selv om du er kvalm og klam og svett så det holder og så vissen og nummen i kroppen at du egentlig ikke orker å tygge.

** Det blir mer juice. Og litt banan. Kreftene kommer såpass tilbake at du får karret deg opp i badekaret. Det er deilig! Å ligge i et svettebasseng av en seng er noe du blir kald av! Badekaret er himmelen. Sukkerstoffene trenger dypere og dypere inn i alle porer av kroppen din, og du nyter det.

** Snart er klokken 0430. På tide å sove litt igjen.

** Akkurat sånn var det for meg å ha en ambulanseføling! Heldigvis skjer det skjelden. Jeg håper det blir MINST 10 år til neste gang!